Tekst: Evangeliet etter Lukas, kap. 24, vers 13-35
Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
________________________________________________________________________________
Bli med inn og ta en kaffekopp.
Slik kan vi si det noen ganger, når vi ber noen inn. -Dere trenger vel ikke gå ennå. Vi har lyst til å snakke mer sammen. Være sammen litt til. Kanskje etter en tur der vi ennå kan kjenne bållukt i jakka og lukten av grilla pølser. I lomma ligger Kvikklunsjpapiret. – Bli med inn a’. Vi vil strekke erfaringen litt lenger. Kanskje det er søndag ettermiddag. Striskjorte og havrelefse og mandagen er rett rundt hjørnet.
Det var lite grillpølser og sjokoladepapir da Kleopas var ute og gikk. Han og kameraten var på vei. Fra Jerusalem, hovedstaden, til småbyen Emmaus. En drøy mils vei. En kan lese om turen i evangeliet etter Lukas i det 24. kapitel
Plutselig ble de tre som skulle til landsbyen. Jesus som hadde stått opp fra de døde hadde tatt følge. Gruppa ble større. Kleopas, han andre og Jesus, den oppstandne. Men de kjente ham ikke igjen fordi øynene deres ble hindret i å se.
Tredje mann i gruppa ville snakke med dem.
-Hva snakker dere så ivrig om?, spurte han. Kleopas og han andre var preget av sorg og forvirring.
Sorg fordi de visste at HAN – Jesus fra Nasaret – som de hadde satt sitt håp ikke var blant dem lenger. Døden hadde tatt ham. Sorgen fylte dem.
Forvirringen var sterk, fordi de nå hadde hørt rykter om han ikke var død lenger. Han skulle – fullt levende – ha vist seg for noen de kjente godt. Sorg blanda med forvirring er ikke greit.
Men noe må ha skjedd der de gikk. -Hvordan har dere det? Spurte han.
Noe fint må ha skjedd på veien. De ville være mere sammen med denne veifarende. De hadde snakket sammen. Blitt bundet til hver andre på et vis.
Da den drøye mila nesten var over spør de Jesus bli med inn i huset. Sette seg nedpå og ta en matbit. -Du har vel tid til det? Det er snart kvelden og mørkt, sa de. Kanskje de tenkte at den fremmede gjesten ville sove over?
Jesus ble med. De spiste sammen og Jesus brøt en bit av brødet og gav dem. Da kjente de ham igjen. Straks la de i vei. Tilbake til Jerusalem. Der fortalte de at ryktene var sanne. De hadde møtt ham. Jesus den korsfestede OG oppstandne.
Denne fortellingen er bakgrunnen for salmen O, bli hos meg. Salmen er en bønn. De fire ordene ‘O, bli, hos, meg’ kan vi be høyt eller stille. Han hører bønnen. Blir. Hos deg. Oss. Setter seg nedpå og spør – Hvordan har du det?